One step at the time

Hurry up and wait
So close, but so far away
Everything that you've always dreamed of
Close enough for you to taste
But you just can't touch

You wanna show the world, but no one knows your name yet
Wonder when and where and how you're gonna make it
You know you can if you get the chance
In your face as the door keeps slamming
Now you're feeling more and more frustrated
And you're getting all kind of impatient waiting

We live and we learn to take
One step at a time
There's no need to rush
It's like learning to fly
Or falling in love
It's gonna happen and it's
Supposed to happen that we
Find the reasons why
One step at a time

Det går litt opp og ned for tiden, jeg må innrømme det. Tenker kanskje litt for mye på dere hjemme i Norge, familie og venner, men det er vel en del av dette oppholdet det og. Jeg mener at uansett hvor man er i verden, vil man før eller siden møte motgang. Da gjelder det bare å ha gode personer rundt seg som kan få det opp og frem. Vel, en ordentlig god venn skapes ikke på en måned, så når jeg møter motgang nå, føler jeg meg bare veldig liten, alene og hjelpesløs. Det som hjelper mest, er faktisk å snakke med andre utvekslingsstudenter. Jeg har god kontakt med spesielt Hanna, som er i Portugal. Men pga tidsforskjellen blir det lite med instant messages, men vi utveksler en del mail osv. Det er så godt å ha noen å snakke med noen som virkelig er i samme situasjon. Det gjør at man ser litt lysere på ting.
Dessuten, har jeg kommet i kontakt med ei jente i Colorado, som heter Vilde, og som bor i Loveland dette året. Da vi var i Loveland denne helgen, så snakket vi litt på telefon og sånt, men da vi skulle møtes gikk mobilen hennes tom for strøm. Haha, typisk! Men i allefall, hun lette etter meg på Macy's og jeg lette etter henne på Pacsun - to forskjellige sider av kjøpesenteret. Men året er langt, så vi skal nok få til å møtes i løpet av året uansett. :)

Men ja, som sagt, det har gått litt opp og ned i det siste. Bilulykke, rettssak, bryllup og barneplanlegging. Alt, på en gang. Innimellom føler jeg meg bare til bry. Jeg vet det er en litt dum tanke, men sånn er det nå da. Her om dagen ble jeg virkelig opprørt og sint over en uttalelse vertsfar kom med: "Du må prøve å bli en del av familien." Hehehe, kjære vertsfar som bare er hjemme i helgene - jeg har prøvd etter beste evne i 1,5 måned her nå, det er faktisk ikke så enkelt.
Dessuten er han en veldig konservativ fyr (litt for konservativ etter min mening) som har uttalt at den j*vla muslimen vil vi aldri ha som president. Nei nå skal ikke jeg si at jeg er så fan av Obama jeg heller, men det er da virkelig ikke fordi han er muslim. Jeg kunne ikke brydd meg mindre hvilken religion presidenten av USA tilhører, det har ingenting med hans/hennes evne til å lede verdens eneste supermakt inn i en tøff periode i verdenshistorien.

Ah, nok syting for idag, tror jeg. Det er ikke sunt, og jeg vet det så godt. Men hvem har da ikke opplevd noen tøffe tak hjemme i Norge også noen ganger? Det kommer som sagt an på hvem man har rundt seg. Håper jeg får en god venn her snart. Det hadde hjulpet mye.