Litt lite i det siste..

Jeg har vært relativt slækk med oppdateringer på bloggen i det siste, og disse bildene jeg har lovet dere i over en uke nå er enda ikke blitt postet. Jada, jeg vet jeg er treg, men bildene kommer nok til slutt.. Tror jeg...

Jeg vet ikke hva jeg skal skylde på, siden jeg ikke har vært så flink til å blogge i det siste. Jeg føler jeg går tom for oppfinnsomhet, og at et blogginnlegg hver kveld ikke funker, siden det er mye av det samme som skjer hver dag. Alt er rutine, og det er jo greit, for da er det i allefall noe som er kjent for meg - sånn litt etter hvert i allefall.
Et annet alternativ, er at jeg er slapp. Når sant skal sies har ikke energinivået mitt vært helt på topp i det siste. Det er egentlig mange grunner til det. Nummer en grunn er vel at jeg ikke trener. Merker godt at jeg har mye mer overskudd når jeg trener, men i morgen skal Katy og jeg trene sammen etter skolen, så da blir det vel orden på det noen kaller godformen. Det er ikke til å legge skjul på at jeg savner skøytene mine. Skikkelig masse også, særlig når som sesongen er i gang, og vel så det. Men jeg tror jeg har godt av dette friåret fra skøytebanen, til å finne ut av jeg virkelig vil med livet mitt. De andre seniorene på Mitchell HS har begynt å søke på Universiteter og Colleger, rundt om i USA, og jeg begynner å kjenne at jeg nærmer meg et veiskille i livet mitt, hvor jeg virkelig må velge et yrke jeg skal jobbe med de neste 40-50 årene av mitt liv. Drømmen har alltid å bli flypilot, og jeg kan vel ikke si at drømmen har blitt noe svekket hittill i utvekslingsåret mitt - snarere tvert i mot. Over skolen og huset mitt her i USA, flyr det daglig LAX/SFO - Europa ruter. Svære, tunge maskiner, med noen motorer som virkelig får pappas Mercedes til å virke som en maur. Jeg har til og med funnet et meget bra universitet her i USA, som man ikke skal se bort i fra at jeg enroll om et par år. Embry-Riddle Aeronautical University med campuses både i AZ og FL, men jeg ender nok opp på den i FL om det blir noe av. De kan tilby master degree i aeronautical science, pluss en del andre spennende degrees.

Nuvel, nå skal jeg slutte å drømme meg inn i fremtiden, og heller nyte nåtiden. Jeg har det kjempe fint for tiden, og det er utrolig rart å tenke på at jeg snart er halvveis i utvekslingsåret mitt (i midten av desember). Tiden har gått både fort og sakte, jeg har kjempet både i motbakke, på flatmark og noen ganger ut for stup. Det hele har vært en ganske rar, men bra opplevelse totaltsett. Jeg angrer ingen ting på at jeg har dratt, selv om det kanskje har vært hardere for enkelte personer i Norge, enn for meg selv. Selv om jeg enda har mye å oppleve, mye å se frem til, og mange motbakker og utforkjøringer i møte enda, har jeg lært allerede å sette pris på små, hverdagslige ting. Bare et lite "hei" i gangen på skolen fra en av jentene på volleyballaget, eller en klapp på skulderen av basketball coachen kan snu dagen fra "ååh, jeg vil hjem til Norge"-tanken til "fy søren så heldig jeg er som får oppleve alt med high school og USA"-tanken. En klem fra en som bryr seg, betyr enormt mye, hvis verden stritter litt i mot en regntung dag. Det er bare små ting jeg aldri tenkte på betydde så mye hjemme i Norge, som faktisk kan være med på å avgjøre om dagen til en FES blir konge eller dødskjip.

Nå skal jeg selvfølgelig være forsiktig med å trekke konklusjoner "allerede" i midten av november, for jeg vet at mange inntrykk jeg fikk i begynnelsen slettes ikke innfridde, og viste seg å være noe helt annet (som f.eks fag på skolen osv) men jeg ser allerede hvor positiv hele utvekslingsprosessen allerede har vært for meg. Som jeg har skrevet tidligere, har jeg ikke vært plaget med spesiell hjemlengsel (selvfølgelig, enkelte dager har vært vanskeligere enn andre) noe jeg føler meg priviligert over. Jeg vet at mange andre FESs har hatt en tung start på utvekslingsåret, og helst ville dra hjem. Jeg vil vel tro at samtlige som slet med hjemlengsel i begynnelsen, har det bedre nå, og ville angret om de dro hjem i begynnelsen. Nå blir det jo litt galt av meg å generalisere alle andre FES, siden jeg i grunnen ikke kan snakke på vegne av andre enn meg selv, men det er mange FES som opplever mye likt, særlig her i USA.

Skolen går greit, er ikke så mye å rapportere om fra den kanten, annet enn at karakterene er gode (jeg jobber seriøst rompa av meg for å vedlikeholde de gode karakterene mine - for hvis jeg får under C-average så mister jeg visumet eller noe) Beste karakteren min har jeg i AM Government, om jeg husker riktig - 99,10% eller noe slik. Klassens nest beste karakter, etter senior favorite "next president" Zach Bell! Respect, sier jeg bare.

Håper på litt mer mail i inboxen min, er så koselig med mail synes jeg, særlig når snail-mail over dammen tar en uke, og litt til! US Postal Service er ikke akkurat lynraskt...

cecilious191@aim.com