Et utvekslingsår i utlandet - for noe sykt!

Ja, jeg skal være ærlig (jeg liker å være ærlig i blogginnlegg) at hele greia med å være utvekslingsstudent kan være helt sykt, innimellom. Man reiser fra alt det gode og trygge hjemme, og reiser til et annet land, hvor man absolutt ikke vet hva man kan forvente. Man kjenner ingen, man vet virkelig ikke hva man begir seg ut på. Noen ganger kan det kanskje være greit, jeg mener, å være uviten. Jeg tror kanskje jeg ikke hadde reist om jeg hadde visst hva jeg hadde begitt meg ut på, for det er jo virkelig ikke til å stikke under ein slik ein stol, at det har vært litt skremmendes til tider. Seriøst, hva om maten familien min lager til meg består av grizzlybjørn og maiskolber - hver dag? Hva om vi bor midt i byen, hvor voldtektsmenn trafikkerer? Hvaom...hvaom... Hva om jeg aldri hadde tatt sjansen og hoppa i det? Tatt livet som det kommer? Jeg vet jeg hadde angret. Eller, hvordan kan man angre på noe man ikke vet hvordan kunne vært? Alltid lurt litt på det. Men ja, uansett -tenk hvor mange vennskap fattigere jeg hadde vært om jeg ikke hadde turt å dra raua mi over atlantern.

Det er litt tidlig å begynne å oppsummere hele utvekslingsåret sett under ett allerede nå, men første halvdel skal da gå fint å oppsummere.

I begynnelsen tror jeg ikke det gikk helt opp for meg hva som skjedde. Jeg følte jeg levde i en slags transe de første to månedene. Kanskje en av årsakene til at jeg ikke gråt på Gardermoen da jeg sa "på gjensyn" til mammaen og pappaen min? (nå skal det sies at siste natta i senga mi hjemme i Arendal, at jeg fikk vel tømt tårelagrene tålig bra da.. haha) Når jeg tenker tilbake på den første tiden i USA, så tenker jeg "Hvordan i alle dager holdt jeg ut DA, ettersom det var da jeg på en måte var lengst borte fra, og nærmest (i tidsperspektiv) Norge?"

I september var det virkelige høydepunktet Estes Park! Noe så nydelig har jeg sjeldent vært borte i! Oktobers høydepunkter må ha vært all the footballgames. Utrolig morro å virkelig få oppleve den amerikanske schoolspiriten :-) I november hadde jeg egentlig ingen høydepunkt, thanksgiving var spesielt, ettersom jeg fikk vite av tyskerjenta på skolen at min egen vertsfamilie hadde kontaktet hennes vertsfamilie i håp om å bli kvitt meg. Utrolig hyggelig start på høytiden.
Desembers høydepunkt var vertsfamiliebytte, uten tvil. Ah, det var godt å komme i en ny familie. :-) Julen hadde jeg en liten downperiode, men absolutt ikke noe mer enn jeg hadde forberedt meg på. Julaften hadde jeg mest lyst til å bare få superkrefter til jul, og løpe hjem til Norge. Nei, det er kanskje det værste jeg har vært med på her. Men jeg kom meg gjennom det, og det beviste jeg overfor meg selv, at jeg kan komme meg gjennom deep shit!

Det er med stor motivasjon jeg tar fatt på vårhalvåret. Jeg har under 4 måneder igjen av oppholdet mitt, og synes det er alt for lite. haha. Huff, men den tid, den sorg. Nå skal jeg nyte tiden godt. Og akkurat nå skal jeg sove enda bedre! Natta ;-)