I godt blogghumør

Er det en uskreven regel som sier at når man er i et skikkelig bra humør, eller skikkelig dårlig humør - så blogger man bedre?
Kanskje jeg skal skylde på lack of emotions som grunn til at bloggen min er århundrets kjedeligste, så kjedelig at folk dauer av kjedsomhet før de får lest ferdig innlegget, og dermed aldri kommentert?
Kanskje det forklarer de helt OK besøkstallene, mens antall kommentarer har vært en stor utforbakke siden jeg startet bloggingen min.

Vel, idag er det prom for Mitchell High School. Det begynner om 13 minutter. Jeg er fortsatt hjemme, har ikke pyntet meg eller noen verdens ting. Ja du gjetta riktig - jeg skal ikke dit.
Og jeg er egentlig jævlig glad for det og.

For det første har jeg eeegentlig ikke noen kjole (jentegreie tror jeg, man må jo bare på død og liv få seg en ny fuckings kjole til hver dans man drar på). I tillegg har jeg kjøpt flere kjoler i USA på 8 måneder, enn jeg har gjort i Norge på 17 år. Så det er vel en grunn til bekymring bare det. Jeg er blitt helt kjolegal. Nei, det er ikke riktig så galt. Men jeg fant ut at jeg ikke har lyst å betale 3000NOK bare for en kjole jeg kommer til å bruke en gang, og som kommer til å støves ned til noen av mine tipp-tipp-tipp-oldebarn har arveoppgjør og finner en gammel kjole på øverloftet. Neitakk. My legacy skal ikke støves ned gitt.
Kjolen som kunne vært aktuell er dessuten way too short for prom. Jeg vil ikke se ut som en forbanna hore heller. Makan.

For det andre har jeg ingen date. Så det bekrefter vel bare en ting - jeg er like lite attraktiv i USA som i Norge. Godt å få bekrefta at tryne mitt ikke har forandra seg til det bedre mens jeg har vært her i allefall.

For det tredje, så har jeg virkelig ikke lyst til å dra. Hva ville vitsen vært? Stå alene i en krok med lærerne og diskutere svineinfluensa og drikke spiket punch? Trokkje det du.
Jeg kunne ha mingla med Renate og Tina Droddy. Du hører jo bare på navna hvor kjipe de egentlig er =)
Hadde i utgangspunktet lyst til å gå, selv med horekjole og dateløs, men den siste ukens "begivenheter" har tappet meg for energy, både psykisk og fysisk. Humøret mitt har bare descendet siden forrige onsdag, og bestemte meg vel i går for å ikke dra på prom.

Vertssøster sa at både hun og vertsmor er skikkelig skuffa over at jeg ikke drar. Ja faen heller - det hjelper jo. Tror egentlig ingen helt vet hvorfor jeg ikke dro, bortsett fra meg selv - så folk kan være så skuffa over meg som de bare vil. Jeg er litt skuffet over meg selv at jeg ikke har klart å heve meg, men det tar tid, og jeg skal la det gå så lang tid som det trenger til å heale seg selv.

Jeg er jævlig glad for at det bare er 19 dager til jeg drar hjem. Jeg hadde ikke holdt ut en dag mer.